Våren, vårjevndøgn og påsken

To viktige begivenheter som er knyttet til våren er vårjevndøgn som finner sted mellom 19. og 21.mars, og feiring av påsken som finner sted mellom 22.mars og 25.april. Begge begivenhetene har en stor symbolsk betydning. Astronomisk markerer vårjevndøgn det døgnet i året da solen står på ekvator og dag og natt er like lange overalt på jorden. Det er en periode hvor en gammel syklus er avsluttet og en ny begynner. Med vintersolverv, da mørket hersket, begynte lyset sin sakte oppstigning. Nå, med vårjevndøgn, er denne prosessen i full utvikling og dagen blir konfrontert med natten. Vi kan på en måte si at vårjevndøgn er det døgnet hvor dag og natt er likestilt.

I gamle dager var mars måned, som selvet navnet sier, tilegnet den romerske krigsguden Mars. De gamle romerne feiret denne måneden med store fester og måltider. Opprinnelig var krigsguden Mars guden for vår og fruktbar jord. Han var egentlig ikke krigersk og kamplysten som Ares (den greske krigsguden), men godmodig og opptatt av å befrukte.

Det er derfor at våren er blitt kalt for kjærlighetssesongen. Det vil være en oppfordring til å « elske og ikke krige», slik at de maskuline krefter (Mars) kan forene seg med de feminine (Venus). Alt dette må selvfølgelig sees i et symbolsk og esoterisk språk. Men vi kan observere det i praksis også, hvor våren er kjærlighetssesongen for planteriket, dyreriket og naturligvis menneskeriket. Feiring av påsken representerer det nye livets opprinnelse, som gjenoppblomstring av naturen, som et ritual for å beskytte buskapen, velsigne grøden og familien. 1. påskedag faller alltid på en søndag, og alltid etter fullmånen som etterfølger vårjevndøgn. Påskemånen er altså alltid minkende. Dette betyr at dens innflytelse på jorden er avtagende. Det blir med andre ord en gunstig dag for å avstå, avkrefte, passivere og redusere hver eneste ting.

Ordet påske kommer fra hebraisk pesah, på latin pasha som betyr passasje, eller å gå forbi. Påsken er opprinnelig en jødisk fest som feires til minne om den gang jødene ble befridd fra slaveriet i Egypt og kunne begynne sin vandring tilbake til det landet vi i dag kjenner som Israel. Den jødiske påskefesten bestod blant annet i at man slaktet og spiste et lam til minne om den første påsken, da jødene skulle smøre lammets blod på dørstolpene for å unngå den 10. plage, døden, som rammet alle egypternes førstefødte. Dødsengelen gikk forbi de blodmerkede dørene og det hebraiske ordet for påske betyr nettopp å gå forbi, eller å skåne.

I den kristne tradisjon feires påsken først og fremst til minne om Jesu korsfestelse, død og oppstandelse midt under den jødiske påskefesten i Jerusalem. Den kristne påsken har altså ikke umiddelbart noe med den gamle jødiske påskefeiringen å gjøre. Men mye av symbolikken i den gamle jødiske påsken finner vi igjen i den kristne. Jesus kalles for eksempel for det "slaktede lam", fordi han, liksom lammet i Egypt, ble ofret for at vi skal skånes for døden og forbannelsen. Jødenes utgang fra Egypt sammenlignes også med den kristnes vandring mot det nye og evige liv som Gud har lovet alle som tror og tar imot Jesus og hans offer. Jesu oppstandelse blir plassert til denne perioden fordi det i virkeligheten handler om ”oppstandelsen” av hele naturen.

Naturen med sin oppstandelse har alltid vært den store læremester for de innvidde. Det var gjennom å observere forvandlingen fra larve til sommerfugl, eller fra frø til frukt, at de forstod dens lære. Så lenge frøet ikke ”dør”, setter det seg til motverge mot det livspotensiale det bærer i seg. I mennesket er det den lavere natur som skal dø, for å gi plass til ånden. Døden som ut fra et spirituelt synspunkt kreves av oss, består ikke i å utslette vår fysiske kropp, men det som holder vår fysiske kropp forankret til materien, altså vår lavere natur.

Vår lavere natur er styrt av egoet. Den virkelige betydningen av Jesu korsfestelsen er faktisk døden av egoet for å kunne bli født på ny i Selvet som er vårt opphav og vår egentlige natur.

Giuliano Zorza©